Våren har kommet

- det føles hvertfall nesten sånn. Og da jeg var på Ulriken for andre gang tirsdag ettermiddag (første gang var sist lørdag), tenkte jeg at det kjentes da virkelig ut som om jeg hadde sittet inne i hele høst. Og så fant jeg ut at det stemte jo, det regnet jo i høst. Men altså ikke denne uka.

Tirsdag opprant dagen med en nydelighet som langt overgår den daglige utsikten fra takvinduet mitt i Marken. Blå himmel og sol er viden kjent som mangelvare her i denne ellers så velholdte handelsbyen. Når da en bekjent stakk hodet innom Lauget i halv-tretida og sa han skulle klatre is, stemplet jeg posten så fort som aldri før, ba på mine knær og fikk søknaden innvilget hos min overordnede. En time senere stod jeg på Ulrikens top hvorledes jeg var komet op av denne forunderlige kabelvogn.
Vestover fra toppen faller terrenget mot Isdalen. På toppen her står det fareskilt og det er rett nedenfor her det kan være greit å ta på stegjernene. Fem minutter senere hadde jeg nådd igjen mitt reisefølge og vi sto sammen og så på disse veldige ismassene vi ikke i våre våteste drømmer kunne turde håpe på å finne så nære Bergen. I stummende mørke og diodelyktenes blåaktige måneskinnsskjær var vi et par timer senere på vei ned Isdalen og hjem.

Oppdatering følger ved anledning.