Mit lavlands liv har jeg leved ud

Til helga kommer følgende tekst som undertegnede har skrevet til å stå i BT;

Fonnabu Bresenter, turlagets kanskje fineste hytte. Det er morgen, klokka er litt over åtte, jeg har akkurat heist flagget og det er rolig. Nesten stille, bare kaffevannet som snart koker, radioen som står på inne i steinbua. Vinden har løyet fra i går og sola varmer i hytteveggen. Nord og vest for meg ligger tåka som et lokk over Rosendal og Hardangerfjorden. Over meg er himmelen blå, og mot hele den østlige horisonten skjærer Norges tredje største isbre seg gjennom synsfeltet. I farger fra hvitt og skittenhvitt til dyp blå. Den har forandret seg fra i går, breen, snøen har trekt seg enda litt lenger opp. De dype revnene i iskappa som vanligvis er dekket av snø, er oppe i dagen som for å poengtere at en må være ydmyk for å få lov til å krysse henne, Brea, eller Jomfrua som noen her kaller henne. Vannet koker, jeg løfter kjelen av, skrur av primusen og heller på kokekaffe. Det blir igjen helt stille. Sånn er det å våkne på Fonnabu, sånn er det å starte disse late dagene som likevel er så fylte med aktivitet.

---

Igjen putrer det i kaffekjelen. Igjen har roen senket seg over bresenteret. Det har vært en hektisk dag, men nå går det mot kvelden. Inne i den andre hytta holder et brekurs på å planlegge neste dag. De skal krysse breen, over til Reinanuten på Oddasida. Der skal de overnatte. Værmeldingen. Forbigående skyer og lettere mot kvelden. Så fin som himmelen er i kveld er det vanskelig å forestille seg tåke på breen i morgen. Men været skifter da, og dårlig sikt er jo det en helst vil ha på et brekurs. Det kunne ikke blitt bedre.

Sånn er det å avslutte dagene her oppe. Roen finner man lett når man skal være her på ukesbasis. Litt tid til å lese blir det og. Men noe av det jeg har lest kan jeg utenat, og jeg tenker særlig på Ibsen: ” Nu er jeg stålsatt, jeg føler det bud der byder i høyden at vandre! Mit lavlands liv har jeg leved ud. Her oppe på vidden er frihet og Gud Der nede famler de andre”