1. Mai-tale 2007

Gratulerer med dagen!

Basert på et intervju med psykiater Nils Retterstøl som stod på trykk i Klassekampen 12. oktober 2004. Retterstøl har skrevet en bok om mentale lidelser hos store personligheter, fra Snorre og opp til vår tid.

Hos Snorre, er det noen få referansene til det vi i dag kan kalle psykiatriske lidelser. Mye er sagnbasert, selvsagt, men vi må tro det må ha vært noe i det når Snorre beskriver Harald Hårfagres dype depresjon da hans kone Snøfrid døde:

«Men hun skiftet ikke på noen måte farge. Hun var like rød som da hun levde. Kongen satt alltid over henne og trodde hun skulle komme til å livne opp igjen. Slik gikk det i tre år,»

Det samme med den reisende konge, Sigurd Jorsalfar, som ifølge Snorre - overført til dagens språk - til tider var psykotisk:

«Da kongen var i badet, og det var satt tjeld over karet, syntes han at en fisk svømte i karet hos ham, og da kom han i en slik stor latter at han var rent fra seg, og dette kom ofte på ham siden.»

Et av de mest spesielle eksemplene på det fortsyrrede geni må ha vært lyrikeren Gunvor Hofmo, hun var et barn av krigens redsler.

- Hennes tidligste dikt kom til før hun ble innlagt på Gaustad i 1953. Men de kan ha blitt til i det som vi kaller prodromalfasen; altså tiden før hun ble kronisk syk. Stemmer dette, er hele hennes litterære produksjon preget av sinnssykdommen.

Selv om vi oppfatter en person som syk, kan hun produsere geniale ting. Vi har mange eksempler i tillegg til Gunvor Hofmo: Amalie Skram, Lars Hertervig, Olav H. Hauge. Og så Munch, selvsagt, som sa at livsangsten var ham nødvendig ... I Munchs tilfelle lå noe av genialiteten i sykdommen. Lenge nektet han legene å helbrede ham. Det er liten tvil om at «Skrik» er et uttrykk for denne livsangsten, hans paranoide psykoser.

Sykdom kan med andre ord skape stor kunst, men samtidig må det understrekes at man ikke skal la folk gjennomleve en psykose for at det skal skapes nye «Skrik». Vi må hjelpe. Men tenke seg til sivilisasjonen uten denne typer mennesker ... De er og har vært nødvendige og berikende for hele vår kultur. I virkeligheten er det snakk om en gruppe med svært store ressurser. Vi har lett for å feste oss ved det gale og glemmer ofte de svære ressursene som ligger hos mange pasienter. Her har også psykiaterene mye ugjort.

FRA EN ANNEN VIRKELIGHET
Gunvor Hofmo

Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,
å av uhelbredelig ensomhet.

Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
det er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.

Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.