"Ha, en Skræks og Dødens Throne! Sorte Tinder tre!"

- Henrik Wergeland (1832)

1. Mai-tale 2007

Gratulerer med dagen!

Basert på et intervju med psykiater Nils Retterstøl som stod på trykk i Klassekampen 12. oktober 2004. Retterstøl har skrevet en bok om mentale lidelser hos store personligheter, fra Snorre og opp til vår tid.

Hos Snorre, er det noen få referansene til det vi i dag kan kalle psykiatriske lidelser. Mye er sagnbasert, selvsagt, men vi må tro det må ha vært noe i det når Snorre beskriver Harald Hårfagres dype depresjon da hans kone Snøfrid døde:

«Men hun skiftet ikke på noen måte farge. Hun var like rød som da hun levde. Kongen satt alltid over henne og trodde hun skulle komme til å livne opp igjen. Slik gikk det i tre år,»

Det samme med den reisende konge, Sigurd Jorsalfar, som ifølge Snorre - overført til dagens språk - til tider var psykotisk:

«Da kongen var i badet, og det var satt tjeld over karet, syntes han at en fisk svømte i karet hos ham, og da kom han i en slik stor latter at han var rent fra seg, og dette kom ofte på ham siden.»

Et av de mest spesielle eksemplene på det fortsyrrede geni må ha vært lyrikeren Gunvor Hofmo, hun var et barn av krigens redsler.

- Hennes tidligste dikt kom til før hun ble innlagt på Gaustad i 1953. Men de kan ha blitt til i det som vi kaller prodromalfasen; altså tiden før hun ble kronisk syk. Stemmer dette, er hele hennes litterære produksjon preget av sinnssykdommen.

Selv om vi oppfatter en person som syk, kan hun produsere geniale ting. Vi har mange eksempler i tillegg til Gunvor Hofmo: Amalie Skram, Lars Hertervig, Olav H. Hauge. Og så Munch, selvsagt, som sa at livsangsten var ham nødvendig ... I Munchs tilfelle lå noe av genialiteten i sykdommen. Lenge nektet han legene å helbrede ham. Det er liten tvil om at «Skrik» er et uttrykk for denne livsangsten, hans paranoide psykoser.

Sykdom kan med andre ord skape stor kunst, men samtidig må det understrekes at man ikke skal la folk gjennomleve en psykose for at det skal skapes nye «Skrik». Vi må hjelpe. Men tenke seg til sivilisasjonen uten denne typer mennesker ... De er og har vært nødvendige og berikende for hele vår kultur. I virkeligheten er det snakk om en gruppe med svært store ressurser. Vi har lett for å feste oss ved det gale og glemmer ofte de svære ressursene som ligger hos mange pasienter. Her har også psykiaterene mye ugjort.

FRA EN ANNEN VIRKELIGHET
Gunvor Hofmo

Syk blir en av ropet om virkelighet.
Altfor nær var jeg tingene,
slik at jeg brant meg igjennom
og står på den andre siden av dem,
der lyset ikke er skilt fra mørket,
der ingen grenser er satt,
bare en stillhet som kaster meg ut i universet av ensomhet,
å av uhelbredelig ensomhet.

Se, jeg svaler min hånd i kjølig gress:
Det er vel virkelighet,
det er vel virkelighet nok for dine øyne,
men jeg er på den andre siden
hvor gresstrå er kimende klokker av sorg og bitter forventning.
Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.

Å, om jeg var en sten
som kunne rumme denne tomhetens tyngde,
om jeg var en stjerne
som kunne drikke denne tomhetens smerte,
men jeg er et menneske kastet ut i grenselandet,
og stillheten hører jeg bruse,
stillheten hører jeg rope
fra dypere verdner enn denne.

Timeout - når Universitas stritter imot

Pakke sekken, primusen og svartkjelen og stikke til fjells. Sette opp teltet i det kveldståka og mørket pakker deg inn, rulle ut liggeunderlaget. Forvarme primusen, hente vann. Koke kaffe og lese; Kafka, Næss og Foucault. Kanskje tre av de største kritikerne til maktinstitusjoner som Universitetet. Og det følgende blir utdrag fra de overnevnte:

Franz Kafka, fra Hjemveien:

Jeg marsjerer avsted og mitt tempo er tempoet på denne siden av gaten, i hele denne gaten, dette kvartalet. Jeg er med rette ansvarlig for alle slag mot dører, i bordplatene, for alle skåltaler, for elskovsparene i sine senger, i stillasene rundt nybyggene, i mørke smug presset mot husveggene. Jeg veier min fortid mot min fremtid, men finner begge like forteffelige, kan ikke gi noen av de to forrangen og det er bare forsynets urettferdighet, som har begunstiget meg slik, jeg må klandre.

Arne Næss, fra Livet som en ekspedisjon:

På en ekspedisjon er gløden helt avgjørende for stemningen, den kan svinge fra en intens positiv følelse til det motsatte. Ekspedisjonen kan komme til å føles meningsløs, og på en slik måte at man angrer på den, på samme vis som når man må innse feil karrierevalg, feil studievalg, helt feil feriested.
(...)
Apropos Himalaya-ekspedisjoner. Jeg er blitt spurt om noe som ligner på fjellvettreglene som kan stilles opp som en slags livsfilosofisk orientering. Litt på spøk har jeg laget et regelsett for meg selv - nær knyttet til ordlyden i fjellvettreglene:


1 - Avhold deg fra foretak du er klart umoden til å gjennomføre innenfor rammen av de verdier du søker å verne om.
2 - Når det du gjør eller akter å gjøre berører både egne og andres interesser, informer de andre om det.
3 - Vis respekt og takknemlighet overfor dem som prøver å gi deg gode råd.
4 - Lytt til dem som allere har erfaring i den form for foretak du tar sjansen på å involvere deg i.
5 - Vær godt forberedt på både motgang og medgang.
6 - Kjenn samfunnet du arbeider innenfor. Prøv å formulere dine verdiprioriteringer.
7 - Unngå å utvikle deg til en ensom ulv.
8 - Når du skjønner at du er kommet på ville veier, så snu. Det er aldri en skam.
9 - Unngå overanstrengelser, finn måter å redusere stresset på hvis det tar overhånd.
10 - Det viktige er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det.

Arne Næss, fra Det enhetlige ved alt som er levende:

Det som nå skal til, er ikke i første rekke å få inn enda flere data, for eksempel om en eventuell klimaendring skapt på grunn av menneskelig virksomhet, men å ta mye mer på alvor normen "bedre føre var enn etter svar". Å spørre om bevis for at slike endringer vil skje, røper en uholdbar oppfatning av hva data og teori kan levere oss. Det vi trenger, er sterkere fokus på klokskap og visdom. Da kan vi handle nå, og det er det vi trenger - ikke unnskyldninger for å utsette våre tiltak. Det finnes forskjellige måter å artikulere et helhetssyn og dermed våre verdiprioriteringer på. At vi har hver våre måter å artikulere dette på, betyr ikke at det uten videre blir vårt eget. Selv om vi kan bruke språket på en unik måte, er språket på ingen måte bestemt av oss, men nødvendig rotfestet i sosiale og kulturelle forhold.

Mit lavlands liv har jeg leved ud

Til helga kommer følgende tekst som undertegnede har skrevet til å stå i BT;

Fonnabu Bresenter, turlagets kanskje fineste hytte. Det er morgen, klokka er litt over åtte, jeg har akkurat heist flagget og det er rolig. Nesten stille, bare kaffevannet som snart koker, radioen som står på inne i steinbua. Vinden har løyet fra i går og sola varmer i hytteveggen. Nord og vest for meg ligger tåka som et lokk over Rosendal og Hardangerfjorden. Over meg er himmelen blå, og mot hele den østlige horisonten skjærer Norges tredje største isbre seg gjennom synsfeltet. I farger fra hvitt og skittenhvitt til dyp blå. Den har forandret seg fra i går, breen, snøen har trekt seg enda litt lenger opp. De dype revnene i iskappa som vanligvis er dekket av snø, er oppe i dagen som for å poengtere at en må være ydmyk for å få lov til å krysse henne, Brea, eller Jomfrua som noen her kaller henne. Vannet koker, jeg løfter kjelen av, skrur av primusen og heller på kokekaffe. Det blir igjen helt stille. Sånn er det å våkne på Fonnabu, sånn er det å starte disse late dagene som likevel er så fylte med aktivitet.

---

Igjen putrer det i kaffekjelen. Igjen har roen senket seg over bresenteret. Det har vært en hektisk dag, men nå går det mot kvelden. Inne i den andre hytta holder et brekurs på å planlegge neste dag. De skal krysse breen, over til Reinanuten på Oddasida. Der skal de overnatte. Værmeldingen. Forbigående skyer og lettere mot kvelden. Så fin som himmelen er i kveld er det vanskelig å forestille seg tåke på breen i morgen. Men været skifter da, og dårlig sikt er jo det en helst vil ha på et brekurs. Det kunne ikke blitt bedre.

Sånn er det å avslutte dagene her oppe. Roen finner man lett når man skal være her på ukesbasis. Litt tid til å lese blir det og. Men noe av det jeg har lest kan jeg utenat, og jeg tenker særlig på Ibsen: ” Nu er jeg stålsatt, jeg føler det bud der byder i høyden at vandre! Mit lavlands liv har jeg leved ud. Her oppe på vidden er frihet og Gud Der nede famler de andre”

Fyller år

http://www.bt.no/forbruker/reise/article331763.ece

I Bergen sprenger de jula inn

- Armageddon og arme riddere, tenkte jeg da jeg kom ut av butikken og røken sto ut av dragen over meg. Bomber og granatasa lyder fylte luften over meg, og jeg pilte langs husveggene så fort mitt kardiovaskulære sympatikusaktiverte system kunne få meg hjem.





Det hele viste seg å være fra julegran(sprenginga/)tenninga på Festplassen. Han sparer ikke på kruttet, Friele.

Smalahovekveld

Høyt stressnivå på kjøkkenet mens disse ligger i gryta...




Pål Christian sender gjerne fatet fra seg


Har aldri spist med så høy puls før, og jeg må si det var en sterk opplevelse å finne bakjekslene.


Her en delikatesse; et lite glass utmerket Trondhjems Aquevit med et saueøye i... Ikke undertegnedes glass.