To blir fort til seks når det er snakk om årets første bretur, og særlig når den legges til noe så spektakulært som Bondhus. Toppen var målet og veien skulle vi selv lage; den var Helge som stod for det meste av grovarbeidet, mer om det senere.
Alpin start til tross for at klassefesten ville ha det annerledes, to biler kjørte fra Bergen halv sju for å nå første ferga. Vel oppe i Sunndal hadde tre turistbusser kommet oss i forkjøpet så vi parkerte lenger nede og vinket og smilte oss forbi engelske turister som skulle opp til Bondhusvannet for å se the magnificient and unclimbed glacier of Bondhus.
Helge, tydelig opprømt etter møtet med engelskmennene, samt den tilleggsopplysningen om at nasjonalparken feirer et år denne dagen.
Etter å ha passert den nye campingplassen som ligger i sørenden av Bondhusvannet (står en vogn der som arbeiderne som bygger ny bru drikker kaffe i når det regner), bar det oppover vegetasjonen. Forbi fluene og idylliske teltplasser, goldt landskap og brått kjøligere luft; frampek; noe er i gjæret.
Moi, med vind i det som er igjen av håret.
Breen var som alltid nydelig, og den nederste delen er nok min favoritt. Øksebladene forsvant inn i isen til såvidt skaftet sto ut, og uten tau og som kalver på vårslepp smatt vi oppetter den ene etter den andre isformasjonen.
Camilla dukker opp med Bondhusvannet og tre hundre engelske turister i bakgrunnen (neppe synlig, men visshet om at de følger oss i ryggen med ornitologkikkertene sine).
Nederste delen gikk veldig greit og tidsskjema opp til vinduet ble slik;
avreise pastasentralen 0630
Ferga fra Gjermundshamn 0840
Avmarsj fra bilen 0950
På breen 1200
Vinduet 1340
Vinduet skulle etter mine beregninger være i nøyaktig samme stand som da jeg forlot den for et år siden, mine beregninger slo feil. Mye rot lå strødd, gruvesjakten var åpen og da vi kom inn sto varmen på, og kjøleskapet hadde fersk melk. Nye madrasser og malingsspann, manneplakatene på veggene var tatt ned og isteden var det liv i radioen og da ble Helge og Pål revet med og danset så isskruene sto om små bastskjørt rundt dem. Mer om det senere, når Jørgen har fått redigert filmen.
Her fra vinduet, mye knust is.
Inn i tau og Helge foran, en rute som gikk ganske langt til venstre i fallet. Brattere enn sist jeg gikk den, men på mer solid is enn det som er midt i fallet.
Tam-ta-tam
Oppe i ei gryte med overhengende vegger på alle sider, men med kløkt og list fant Helge en ikke helt umulig vei ned i en sprekk og under mye is og rundt og opp på andre siden.
Toppet ut ved vannet på ca 1100 klokka litt over seks, fra kvart på sju til kvart over ni småjogget vi ned til bilene og nådde sisteferga med for liten margin til at vi nådde den episke burgeren i Rosendal. Men hva gjør vel det når vi kan spise lunken real turmat i sofaen på ferga.
Takk for lånet av bilder fra Pål, og til Pål og Helge og Camilla og Jørgen og Olav; hjertelig takk for turen!
