Delebil selges

Delebil selges vemodig...
Unionens annuale sjekk fratar meg min kjære Lille Røde, og kapitalistene kaller den den Røde Fare. Seks 2'er feil og tre 1'er feil, for visning ta kontakt.

Å jøje meg

For et fantastisk nettsted for gruppa Looper som består av noen fra Belle and Sebastian, og har du hørt EPen Ray Suzuki vil du elske denne siden, her kan du nemlig lage hele sangen selv, være din egen DJ og festen er et faktum. Sørg for å skru opp lyden og vær klar over at dette ikke egner seg på et offentlig bibliotek.
Looper har forøvrig også tre gratis EPer som ligger ute her.
Nettstedet Looperama

Jøss, det tror jeg var første gang jeg brukte bloggen til det en blogg opprinnelig skal brukes til.

Anton Berges Egg

Lørdagen opprant med sol og godt vær, Pål Kristian og jeg hadde avtalt å prøve oss på klassikeren Anton Berges Egg som ligger i Gullfjellsmassivet (jøss, så voldsomt det hørtes ut å kalle det for massivet). Turen ble beskrevet i BT en gang i fjor vinter, artikkelforfatter gikk da ruten sammen med en tindeveglederkandidat. Så vi regnet jo med at turen var litt seriøs, men vi skulle uansett bare se. Kvelden i forveien ringte en bekjent til Pål og lurte på om han visste noe om eggen; det var to andre som også planla å gå turen. Vi hadde ikke regnet med å stå i kø på innsteget, men gjorde altså det.

Vi kom sent avgårde og begynte ikke klatringen før lenge etter lunsj, men sola stod da enda høyt på himmelen. Ingen av oss visste vel egentlig at eggen var 250 meter høy. Utstyrt med stegjern, klatreøks, kilesett og litt for få kamkiler begynte Pål på den første taulengden. Standplass ble en kam og jeg bant meg til øksa som stod i den harde snøen. Mye løs stein og frossen mose preget klatringa. Og kamkilene ble brukt opp der det var muligheter for å sikre. Halvveis opp i taulengden sluttet tauet å løpe ut fra bremsen min, og Pål ropte etter en stund at han ville bygge stand og få meg opp, han ville bare prøve en gang til først. Han la fra seg sekken og økset seg opp et lite framspring av et overheng, og det var med hjertet i halsen og én av fronttaggene på et fottak jeg noe senere gjorde det samme, dog på stramt tau. Pål kom seg greit opp. Han ropte stein og sendte en kontrollert fotball av en løs stein ned i renna ved siden av standplassen. Jeg var glad til at den ikke kom ovenfra.

Vel oppe på standplassen var det min tur til å lede neste. Eggen videre så ut til å legge seg mer, etter et luftig parti rett over standplassen. Mye løst også her, jeg tør ikke tenke på hvordan det ville vært å gått her om sommeren. Men så er det jo også en vinterrute. Få sikringsmuligheter og nesten enda færre kamkiler, men som sagt så la eggen seg heldigvis, jeg var ikke helt komfortabel med å la det gå så langt mellom sikringene, men så var jo heller ikke det å falle et alternativ i og med at jeg hadde stegjern på og at ruta var sva. De siste tjue-tretti meterne var ruta helt grei, bortsett fra et lite opptak som endte i en mosebakke, utrolig hvor godt økser sitter i frossen mose når du bare lærer deg å stole på det. Jeg visste jeg hadde lite tau igjen og kom virkelig i beit etter å finne standplass. Etter noe som må ha føltes som en evighet for Pål Kristian som stod nede, hadde jeg gått opp og ned og saumfart eggen i en radius på fem meter og funnet de to forankringspunktene jeg var mest fornøyd med; en slynge rundt en nabb fem meter lenger oppe, og en kile i en oppsprukket blokk hvor jeg fant en gammel rusten DMM #2. Utligning og formidling av standplass til Pål som fulgte. Klokka var fem.

Eggen videre så veldig grei ut å gå, men med lite sikringsmuligheter. På venstre side av eggen var det tretti meter ned i en bratt snørenne, men på høyresiden gikk den bare over i en litt bratt skråning. Den så dessuten ut til å legge seg ytterligere og vi var nesten sikre på at det bare var snakk om en taulengde til før vi kunne gå resten usikret; vi hadde ikke sett noe til taulaget over oss siden de gikk ut på 2. taulengde, og selv om de nok klatret fortere enn oss, tenkte vi at resten gikk greit. Men tiden og vissheten om at solen skulle gå ned også i dag, gjorde at vi så oss ut et rappellfeste som ville bringe oss førti meter ned i renna. Etter å ha sett oss nøye rundt fant vi ut at det beste nok var å rappellere på en nabb/ litt oppstikkende blokk, men uten noen veldig kant på baksiden. Så ved å bruke et fem meters funis/cordelette-tau jeg har (hadde) og bundet det rundt nabben fant vi at det ville fungere greit. Veldig adrenelinert klatret jeg forsiktig nedover, med de to halvtauene sammenbundet gjennom slynga og i en taubrems med prusik på undersiden, til jeg hadde stramt tau opp til festet. Pål satt på oversiden og så til at ingenting flyttet seg og så var det med et skjevt smil (tror ikke det kan ha blitt oppfattet som det) forsiktig fire seg ned. Rappellen var nok den lengste jeg har gjort, i alle fall som er så til de grader loddrett og tidvis fri dvs overhengende. Skal si det var godt å komme ned i renna og se Pål komme trygt ned etter. Vi dro ned tauet og gikk med stegjernene på tilbake til bilen. Noen vomm-lyder i snøen som var veldig hard, gjorde at vi ikke slappet av helt enda. Men altså tilbake til den lille røde.

På telefon senere fikk vi vite at de andre hadde dratt den andre (og siste) taulengden fem meter lenger opp en vi hadde, og der tatt av tauet og gått resten av eggen til toppen uten å klatre. Så på et vis føler vi at vi har gått den. Selv om vi snudde, så har vi i alle fall gjort all av klatringen på den.

Bilder kan fort komme senere, ellers så har en kar som heter Arnt Flatmo en side med et bilde av eggen her.