Førstebestigningen
Slik beskriver William Cecil Slingsby førstebestigningen av Store Sagastølstind 21. juli 1876 i boka Til fjells i Norge på Cappelens forlag, første gang utgitt i 1966: Følget bestående av fjellbonden Knut Lykken fra Valdres, Emanuel Mohn fra Bergen og Slingsby har nådd foten av Slingsbybreen. Været er i ferd med å klarne opp.
«..Vi hugget trinn i noe is, hvor et fremspring i fjellet gjorde breen smalere. Så dreiet vi litt til venstre like under Skagastølstind, som steg stolt til værs 1000 meter over oss. Det så ut som det nesten ikke hadde gått ras ned på breen fra dette veldige stup. Det var et godt tegn, som tydet på fast berg ovenfor. Derimot tordnet et sneskred ned på den motsatte side av breen, og ekko svarte ekko gang på gang.
Langt oppe på breen, som er nesten 200 meter bred, gikk en stor sprekk nesten tvers over. Da vi kom dit opp, nesten midt på breen, så den ut som et glupskt uhyre med gapende kjeft, skremmende dyp og parat til å sluke en hel tindeklubb. Her var ingen snebroer, og vi fulgte sprekken til vestkanten, hvor sneveggen hadde brutt sammen så sprekken var delvis fylt. Her følte vi oss sikre på av vi kunne komme over. Men på det beste sted var der en 4 meter høy sneskavel ovenfor sneen i sprekken. Mine kamerater forankret seg forsvarlig og ga ut tau mens jeg kløv ned i gropen.
To ganger hugget jeg meg oppover veggen, men skjønt jeg laget et dusin brede trinn, kunne jeg ikke komme over kanten frodi sneen så sent på dag var blitt for bløt til at jeg kunne få feste med isøksen. To ganger rauset jeg ned i den bløte sne under mine fruktesløse forsøk. Annen gang gikk føttene igjennom, og jeg fikk et skimt av uhyggelige dyp og en blå tåke som ikke var oppmuntrende. Hvis sneen hadde vært sterk nok til å bære en mann til, kunne vi ha kommet opp. Jeg kunne ha stått på skuldrene hans og hakket en skrå trapp til plattformen ovenfor. Jeg gjorde et nytt forsøk og greide det nesten. En stund hadde Knut ropt "til høyre", og nu svarte jeg: "Ja, vi må gå til høyre." Vi fulgte sporene tilbake, og fant til vår glede en solid isbro nær østkanten.
Breen ble brattere, men snart nådde vi det sorte belte av stener , hvor vi nedenfra hadde ventet vanskeligheter, eller kanskje nederlag. Lykken var at revnen øverst på breen var fylt opp av et snøskred, som ga oss en ferdiglaget vei til stenbeltet.
Skjønt vi ennå var drøyt 300 meter under toppen, erklærte Mohn at han var trett og måtte hvile. Begge mine kamerater brukte av prinsipp støvler uten spor av brodder eller pigger, og følgelig hadde den bratte del av breen trettet dem ut. De innrømmet begge at deres teorier var gale, og at klatrebrodder var ypperlige og hindret mangt et fall.
Da klokken var nesten 17, og det største basketak ennu gjensto, sa jeg at vi ikke hadde råd til å miste noen tid. Deretter gikk jeg ut av tauet, og nådde snart snehellingen ovenfor stenene. Hellingen var nesten 200 meter høy. Den var delvis hardfrossen og krevet den største forsiktighet. En isøks var uomgjengelig nødvendig. Jeg ble nokså engstelig ved tanken på nedstigningen her. Stedet lå i skygge, og skaren ville bli hardere. Hellingen var bratt, og et fall var ikke til å tenke på. Hvor det var mulig, holdt jeg meg på berget og forlot sneen, helt til knausene ble for bratte til å klatre.
En time efter at jeg forlot mine venner nådde jeg toppen av skaret og så meg om. Nordvest for det sted jeg var kommet opp var der - istedenfor en vennligsinnet bre eller en brukbar kløft - et svart stup, og ved foten av stupet en bre, Skagastølsbreen, som stakk isfoten ned i et fjelltjern. På den andre siden av tjernet ruvet de nordlige Dyrhaugstinder med sinte steile vegger.
Da jeg så på den virkelige Skagastølstind, 150 meter over skaret, følte jeg at jeg var slått, og at det var slutt på drømmen. Det er vanskelig å forestille seg et fjell som ved første øyekast ser mer utilgjengelig ut. Skaret består av en smal flat egg, kanskje 100 meter lang, og den ene ende slutter ved et veldig avlangt tårn av gabbro, som er selve toppen. På høyre side gaper avgrunnen med tjernet og på venstre side står tårnets sokkel opp av breen vi hadde klatret, nesten loddrett og så å si uten hyller. Det så ikke ut til å være noen virkelig egg som forbandt toppen med skaret, bare en smal fasade som for det meste besto av glattskurte og nesten vertikale bergheller. De første 50-70 meter så verst ut, og det falt meg inn at dersom man kunne nå så høyt opp, kunne toppen kanskje allikevel bli vunnet. Men på det tidspunktet hadde jeg ingen tro på en slik mulighet. Det var selvsagt ingen renne, for hellene var altfor bratte til at det kunne samle seg noen mengder sne der.
Bak meg sto en annen nut, som nu kalles Vesle Skagastølstind. Den reiser seg i en høyde av omtrent 100 meter fra den andre enden av eggen, og stigningen er forholdsvis slak. Den så lett ut å bestige, og jeg tenkte at noe var bedre enn ingenting, og la i vei for å klatre den før mine kamerater kom. Et stykke opp i hellingen så jeg meg tilbake og fikk se de andre runde en hammer like under skaret. Jeg skyndte meg ned for å møte dem.
"Hva tror du Mohn?"
"Vel jeg antar at vi nu rolig kan slå fast at det er helt umulig."
"Nei."
"Knut - vil du?"
"Nei, jeg vil ikke risikere livet der."
"Jeg vil i det minste forsøke, men jeg tror ikke jeg greier det."
Heldigvis var jeg godt opplagt, og sterkt stimulert av uvissheten i mitt foretagende og gleden ved å trenge enda lenger ned i det ukjente. Dessuten er det sjelden man sikkert kan si at en fjellvegg er ubestigelig når man ikke har studert den i profil, men bare ansikt til ansikt.
Jeg anbefalte de andre å klatre den lille toppen, som den gang ikke var besteget. Men Mohn sa filosofisk "Aut Cæsar, aut nihil". Så forlot jeg dem, passerte under en sneskavl som hang utover nordvestveggen lik en bølge som er stivnet i det øyeblikk den skal bryte mot stranden, - og sto snart ved bergveggen.
Og nu - farvel til sneen, denne gode hjelper under klatring, - og 150 meter med nakent fjell! Jeg fant et lite fremspring i bergveggen, litt syd for skaret. Det dannet et hjørne. Her måtte jeg opp, det var den eneste mulighet, jeg hadde intet valg. På nært hold så det mer lovende ut enn ved første blikk. Det viste seg snart at fjellet var fast, og selv om hyllene var ørsmå, var de sikre. Lagene i berget hellet i riktig retning, nedover fra overflaten og mot fjellets sentrum. Og det beste ved det hele: Jeg var fullstendig rolig og i fin form. Ikke desto mindre måtte det her vises den største varsomhet.
Etter å ha vært skjult for mine venner av sneskavlen, kom jeg på ny til syne for dem, og de fulgte spent hver bevegelse. Snart fikk jeg vanskeligheter i hjørnet, og hvis det ikke hadde vært for en hylle, smalere enn en håndflate, ville jeg allerede nu ha lidd nederlag. Jeg måtte hugge isen av hyllen, det eneste fotfeste som gjorde det mulig å komme videre, i hvert fall på denne side av fjellet. Mine venner så meg på dette sted, og prøvet forgjeves å rope meg tilbake, men ved hjelp av min velbrukte isøks overvant jeg vanskeligheten. Jeg skal ikke utbre meg mer om dette stedet og andre vanskelige punkter, skjønt jeg dagen efter gjorde omhyggelige notater. Hvis jeg prøvet å beskrive turen i detalj, ville jeg utvilsomt av folk uten innsikt i klatrefaget bli beskyldt enten for å overdrive, eller for å ha vært dumdristig. Selv om jeg ikke hadde gjort meg skyld i noen av delene.
La det være nok å si at det som under de gunstigste forhold ville vært en slitsom oppgave, ble enda mer slitsomt på grunn av den ishinne som dekket hver eneste liten hylle. Tre ganger var jeg nesten slått, men dette var mitt spesielle og sterkt etterlengtede fjell. Jeg skrapte isen bort, og meter for meter kom jeg høyere og høyere.
I de andres påsyn nådde jeg det som vi fra skaret hadde anslått til å være toppen. Jeg oppløftet et jubelskrik som ble gjentatt nedenunder, og ble oppmerksom på en egg, en knivskarp egg, kanskje seksti meter lang, og på at det høyeste punkt åpenbart var i bortre ende av eggen. Der er tre små topper, og et hakk i eggen som nesten stoppet meg. For første gang måtte jeg stole på en nokså løs berghylle, som hang utover. Jeg prøvet den omhyggelig og halte meg opp på fast fjell. Og med noen få skritt, litt over en halv time efter at jeg hadde forlatt mine venner, nådde jeg den uplettede isse på den makeløse Skagastølstind, et fjellplatå på drøye kvadratmeteren, og snaut to meter høyere enn eggens nordende. Mine drømmers slott, - det som i eventyret ligger østenfor sol og vestenfor måne.
Det var skyfritt, og utsynet var slike at det ville være umulig å gi en utførlig beskrivelse av det jeg så. På alle kanter tok noen av de villeste stup, nuter og breer i "gamle Norge" seg ut på sitt aller beste. På den ene kant så vårt lunsjsted 1400 meter nedenfor, ut til bare å ligge et stenkast borte. På den andre, omtrent 1300 meter under meg, lå fjelltjernet med isflakene, og over det breen og Dyrhaugstindenes steile vegger. Hist og her øynet jeg skog og grønne beiter, som mildnet inntrykket av villskap. Og i det fjerne de mange skjønne kupler og raffinerte buer av blendhvit sne som tilsammen utgjør Jostedalsbreen i en lengde av 45 miles fra Kamphammerpasset til snefjellene i Fjærland. En deilig harmonisk horisont, en skjønnhet som umerkelig vokser i sinnet år for år, og som sjelden fullt ut påskjønnes første gang man ser den.
På et slikt sted, alene, ute av syne for alle levende vesener, og med et av hjertets store ønsker oppfylt, var det naturlig at jeg følte at taus andakt og ærefrykt var mer på sin plass enn skribling i en notisbok. Utsikten var for overveldende til notater. Jeg ønsket å ha min trofaste venn Mohn ved min side, og hans fravær var en stor skuffelse. Her oppe ville hans begeistring vært uten grenser.
Efter en slurk kold te, en bit gjetost, en skorpe rugbrød og noens svisker, gikk jeg i gang med å reise en varde, men da berget var så makeløst solid, var det få stener å finne, og varden ble bare en snau meter høy. Under en av stenene la jeg mitt lommetørkle. som senere ble observert på lang avstand i kikkert. Mitt barometer viste en høyde av 6200 fot over Vormeli.
Klokken 18.53 puttet jeg noen småstenere og litt reinlav i lommen og forlot toppen i varmt solskinn. Efter å ha traversert eggen, kom jeg inn i kold skygge på den iskledde nørdøstvegg. Nedstigningen til skaret var avgjort vanskelig, og det at jeg var alene gjorde antakelig følelsen av vanskelighet mer merkbar enn om jeg hadde hatt selskap. En klatrer som har fulgt min rute har skrevet at det på to, tre steder nær toppen var "en store tilfredsstillelse å vite at man gikk i et tau som ble forsvarlig holdt".
Den bratte snehelling var nu hardfrossen og tilsa den største forsiktighet. Men jeg kom ned i god behold og var snart over stenbeltet og nede på breen, hvor jeg hadde god nytte av noen sklier. Det var med stor taknemmelighet jeg klokken 19.45, nær toppen av breen sluttet meg til mine venner, som gratulerte meg hjertelig....»
