For en buldrer uten kræsjmatta si er Hurrungane en sterk opplevelse.
Pål Kristian, Øystein og undertegede hadde en helt ok tur i Hurrungane sist helg.
Sent lørdag kveld svingte vi av ved Turtagrø, satte opp teltet på et passende sted og fyrte opp primusen for en varm kvelds. Planen for søndag var Skagastølsryggen, i alle fall opp på Nordre og se på snørforholdene. Etter knappe to og en halv i posen ringte klokka halv fire. Søvndrukken og ferdigpakket stod vi opp, langet inn på skiver, banan og væske, og durte av gårde.
Vel oppe ved Tindeklubshytta en time senere, magene protesterte på behandlingen (middagsgryte tre timer før rask frokost tett fulgt av en times hard gang), kort pause. Litt roligere opp mot Nordre, fin utsikt mot Fanaråken, knall vær i øst, nord og vest, men vind fra sør. Kjørte på, planla å ta en avgjørelse på Nebbet.
Skagastølsnebbet (2222), morgenens andre 2000-metring og lett klyving ned i V-skaret. To relativt korte taulengder som likevel stjal en del tid, sikret stort sett i gamle bankebolter. Fra Berges stol videre opp på bratt snø opp mot Midtre Skagastølstind. Ut på et luftig sva, halvgode pincher ble utrolig dårlige uten fottak og flere hundremetere enn fingre på en hånd under meg, aldri har jeg buldret så hardt med stive sko. Opp til et rapellfeste, slynge rundt og tau ned til neste. Øystein fant en annen vei rundt.
For en buldrer uten kræsjmatta si er Hurrungane en sterk opplevelse, men man føler seg stadig mer komfortabel. Veien videre mot Halls Hammer gikk relativt greit, mye morsom klyving og en del toppskavler som var relativt tynne, øksa var stadig framme. Vinden varierte i styrke og sendte tåkedottene mot og forbi oss.
Hvilken rute vi så gikk rundt Halls Hammer er fremdeles ikke klart. Uansett klyving over snø og ned på venstre siden, bort til et fast tau og et vått sva. Kombinasjon av glissade og pendelhopp over svaet, og opp første mulige renne, helt sikkert ikke 3’er renna, neppe 6+’en heller, men snødekt bortsett fra et fint opptak med to krimpere. Slynge rundt en nabb, en kam her og standplass rundt et fremspring lenger oppe. Dårlig planlegging førte til mye taudrag og turen hadde gått inn i sin tolvte time da alle tre igjen var på standplass. Utsikten til å være tilbake på Turtagrø tidlig ettermiddag med slakk line og frisbee ble stadig mer tåkete.
Uproblematisk, men tidkrevende på grunn av mye snø ned til Mohns skar, vi rappellerte fra toppen. Skifte i været, klokka og snøen på ryggen videre mot selve kronen på verket, gjorde at vi valgte å sette kursen nedover. Isøksene ble igjen funnet fram, og i stakkatogang møysommelig ned mot Slingsbybreen. Snøen lå tykk på svaene og vannet rant friskt på undersiden; vi rigget et rappellfeste på tur ned. Så halvapatisk metodediskusjon om enkelt eller dobbelt tau, med eller uten knuter, med eller uten kveil i sekken og så videre, det endte med dobbelt tau med enkel kveil i begge ender, fikk i oss litt mat og fortsatte nedstigningen. Via en rasgate kom vi oss inn på Slingsbybreen uten alt for stor bregleppe.
Traversering videre, store sprekker og mye snø høyt i sidene. Et sted stoppet vi opp for å vurdere et hengende snøflak et stykke foran og over oss. Mens vi stod der løsnet et flak på størrelse med en liten bil, skled utfor en skrent og knustes hundre meter bortenfor oss, før den fortsatte ned breen. Vi stod stille et par minutter til vi så at det ikke var mer som skulle slå følge umiddelbart. Så var det full pinne på tvers av rasområdet, blokkoppstablinger og våte sva før vi stoppet et par hundre meter bortenfor igjen. Et kvarter senere løsnet et større skred der vi nettopp hadde gått.
En rask tur innom hytta på Bandet, værskifte til vannrett regn og transportetappe ned til Turtagrø. Etter hvert opphold igjen og tørk, ryggen var borte i tåka, teltet ble nådd klokka 22. Grønn ertesuppe med bacon, og pils på hotellet. Fin tur.
Denne posten ligger også på
DNT-Fjellsport Bergen sine sider.