Kanskje med tid og tanke...
Det er natt i Bergen og andre kvelden etter det ble slutt. Det er på kanten til uutholdelig. Bak øynene presser det på og enda en gang går jeg over kanten og det flommer over. Det er lidelig trist og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg, vet ikke hvordan denne tomheten og planløsheten noensinne kan fylles opp, har ikke en anelse. Og jeg vet ikke, jeg hater det; å ikke vite, og det er alt jeg har kunnet sagt til henne i det siste, føler jeg. Og unnskyld. Men det kan jeg ikke si, selv om jeg (igjen) føler meg pliktig til å si det, men i stedet sier jeg takk. For vi har hatt det så umistelig bra sammen, sammen i over fire år. Alt har ikke vært like bra, naturlig nok, men likevel føler jeg en enorm takknemlighet for alt hun har gitt meg og mest av alt ønsker jeg at alt skal være som før igjen, som den gang, da alt virkelig var bra. Stille, gråter jeg, uten tårer nå; alt er tomhet.
