Smørstabbtindtraversen
Fjellsportsamling ved Smørstabbtindene, Krossbu. De ivrigste av oss kom opp allerede torsdag kveld, og fikk mer ut av helgen enn vi som kom nærmere midnatt på fredag. På lørdag var planene store, men de ble ikke lagt før lørdag morgen, så noen tidlig start ble det ikke. Soleibotntind og Lauvnostind, Dyrhaugsryggen, Store Smørstabbtind, deler av traversen og traversen ble planlagt. Det følgende er fra Smørstabbtindtraversen hvor undertegnede befant seg størsteparten av lørdagen.
Ingen alpin start og dermed ingen store forhåpninger om å få gått hele traversen la seks av oss turen opp mot breen. Dramatikk på himmelen med solglimt og stadig mer revnende skyer, og traversen lot seg sakte avsløre, en del om gangen. Breen ble forsert uten noe større problem, litt labyrint i det vi skulle av opp mot Kalven, men fotspor i snørenna viste oss hvor det nylig var gått.
Oppe på Kalven (2035) en matbit, før ryggen fulgtes lett videre mot sørvesteggen på Skeia. Birte gjenga et tysk uttrykk som hun for enkelthets skyld oversatte for oss; om eggtraverser; ”turen opp er slitet, traversen er belønninga, og turen ned er straffen”. Det er uvisst om dette rimer på tysk, men jeg ser for meg at det nok gjør det. Vi var fire som fortsatte opp til Skeia, to taulengder forholdsvis grei klatring. Med to halvtau, et heltau, alt for mange kiler og kamkiler, bare to nøttepirkere (hvorav én lånt), og fire stykker av oss, måtte vi diskutere hvordan vi skulle gjøre dette. Siden taulengdene var greie tenkte vi å bruke halvtauene på et taulag og heltauet i et og gå i to tomannstaulag. Det var etter dette at vi lurte på om to av oss skulle klatre på vanlig måte, mens de to andre skulle gå løpende på heltauet. Vi fant på dette tidspunkt ut at den gamle regelen i fjellklatringa – om at førstemann aldri må falle, nå også måtte innføres for andremann, som jo ved et fall ville ha en litt uheldig virkning på førstemann som jo ville være lenger oppe og få en litt ugunstig dragretning. Til slutt fant vi ut at den beste måten nok ville være at førstemann gikk opp med to halvtau, hvorpå nummer to fulgte på ett, samt med heltauet ned til fjerdemann. Tredje mann skulle følge noen meter under andremann mens disse to ble sikret fra toppen, hvorpå fjerdemann skulle følge på heltauet tatt opp av andremann, når andremann hadde fått forankring. Når da tredjemann var på standplass skulle denne ta over for andremann sikringen av fjerdemann, mens første og andre skulle fortsette ut på neste taulengde. En floke med andre ord, som i teorien hørtes bra ut.
Vel oppe på Skeia (2118) la vi tauene i floker i sekken, sørget litt over en kile som satt for godt, men fornøyd over å ha funnet en flunkende ny vi fikk med oss. Naturen gir, naturen tar og så videre. Eggen videre mot Veslebjørn var nok den artigste delen, med en del luftige småproblemer som i tråd med føreren omgås lettest i venstre side. Fra Veslebjørn (2150) et misunnelig blikk mot Storebjørn (2222) som vi ikke hadde tid til nå, før to rappeller ned til skaret mot Bjønnungen hvor den siste var mer av horisontal art. Ved slutten av rappellen var vi kanskje tjue meter bortenfor rappellfestet og ikke mer enn fem meter lavere. Det føltes litt rart å fomle med prusikken med en hånd for å gi ut tau mens du med den andre leter etter et nytt feste for hånden. Fra toppen greit ned ur til Bjørneskaret mellom Bjønnungen og Saksi, hvor det i følge (klatre)Føreren skulle være en ”breovergang”. Her satt det noen skoleelever og spilte kort [sic]. Vi avslo høflig tilbudet om å bli med på et slag, da vi så at dette kunne gå. (”Dette” er hele traversen.) Noen tanker til global oppvarming og breer som ikke lenger er som de var, fortsatte vi tørrskodd opp mot Saksi (2118).
Dette skulle være undertegnedes led, men noe som så ut som en fin sti gjorde alle komfortable til å la tauet fortsatt ligge tørt i sekken. Det var for så vidt heller ikke så mye det så ut til at vi kunne sikre i. Rett før toppen hørte vi stemmer og det hørte flere av oss, så de kunne ikke komme fra inni hodet til bare én av oss, og jammen stod det ikke noen på toppen med skihjelmer og skinnende rappellåttere. Vi forhørte oss kort om forholdene videre og motsatt. De hadde gått fra Store, men skulle ikke fortsette ut hele eggen. De var litt uenige med Føreren som ikke beskrev et opptak de syntes kunne vært beskrevet, opp til topp 2077. Dette var noe vi kunne samtykke med etter å ha gått ned der litt senere. Med Kniven i sikte, og ved godt mot, fortsatte vi. Vann er fint å ha med på turer i fjellet, men når det er tomt kan man som hunder legge seg på alle fire og lepje i seg regnvann som har samlet seg i små fordypninger. Birte viste gjerne metoden, og vi drakk tomt det ene reservoaret vi fant.
Opp til Store Smørstabbtind er det, igjen i følge Føreren, flere varianter. Disse står merket som a) og b) i denne hendige boka. Jeg tror vi må ha gått noe sånt som variant c) og d). Helge gikk ivrig opp det vi trodde var renna vi skulle følge lett til topps. Etter fulgte vi andre, og ved å stå på de hjelmbelagte hodene til hverandre [sic!] kom vi opp. Som tredjemann som gikk opp ble jeg noe forbauset da jeg rett før et opptak så en godt plassert kamkile med en 120 slynge med en påhengende skrukarabiner. Helges smil dukket fram fra over kanten og han forklarte at jeg skulle feste den i sentralløkka før en mantlende bevegelse skulle få meg opp på standplassen han hadde bygd. Ruta ble noe uformelt døpt Helges Renne, og er ikke å finne beskrevet noe annet sted enn her. Herfra ble sistemann som ønsket tau, sikret opp, mens Birte la ut med doble tau på det som (også uformelt) ble kalt Birtes Flanke. Merk gjerne at det er undertegnede som har gitt navn til de to rutene (c og d), og ikke førstebestigerne, derfor det uformelle preget som nok strider litt med god tone og det som er vanlig med (første)bestigninger. En annen artig detalj er (den lånte) nøttepirkeren som passerte oss nedover mens vi var på tur opp; på en rute vi egentlig ikke skulle bruke sikringsutstyr. Hvordan den løsnet fra selen er uvisst og noe man helst ikke skal ta opp. Resten var grei skuring og toppen ble nytt i dunjakke og solnedgang. Til tross for én sparsommelig hodelykt kom vi ned, noe senere enn de andre, men desto slitnere. Og turen? Anbefales.
Neste dag mens noen av oss lå i posen, gikk andre hele traversen motsatt vei. Kan visst også anbefales.